Visjoner om fremtiden 2

(Joh Åp 8,2–11,19)

 

2

Og jeg så de sju englene som står framfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner. Så tok engelen røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret og kastet ilden på jorden. Og det kom tordenbrak og drønn, lyn og jordskjelv.

De sju englene med de sju basunene gjorde seg nå klar til å blåse.

 

3

Den første engelen blåste i basunen. Da kom det hagl og ild, blandet med blod, og det ble kastet på jorden. En tredjedel av jorden gikk opp i flammer, og tredjedelen av trærne brant opp sammen med alt det grønne gresset.

Den andre engelen blåste i basunen. Da var det som et stort, brennende fjell ble kastet i havet. Tredjedelen av havet ble til blod, tredjedelen av alle skapninger i havet døde, og tredjedelen av skipene ble ødelagt.

Den tredje engelen blåste i basunen. Da falt en stor stjerne ned fra himmelen, flammende som en fakkel, og den falt på tredjedelen av elvene og på vannkildene. Stjernens navn er Malurt. En tredjedel av vannet ble til malurt, og mange mennesker døde av vannet fordi det var blitt forgiftet.

Den fjerde engelen blåste i basunen. Da ble en tredjedel av solen, en tredjedel av månen og en tredjedel av stjernene rammet, slik at tredjedelen av stjernene ble formørket, og dagen mistet tredjedelen av lyset sitt, det samme gjorde natten.

Og jeg så en ørn som fløy høyt oppe under himmelhvelvet, og jeg hørte den rope med høy røst: «Ve! Ve! Ve over dem som bor på jorden, når de tre siste englene lar sine basuner lyde!»

 

4

Den femte engelen blåste i basunen. Og jeg så en stjerne som var falt fra himmelen ned på jorden. Den fikk nøkkelen til avgrunnsbrønnen. Og da den åpnet brønnen, steg det røyk opp, som røyken fra en stor ovn, så solen og luften ble formørket av røyken fra brønnen. Ut av røyken kom det gresshopper som spredte seg over jorden, og de fikk samme makt som skorpionene på jorden. Det ble sagt til dem at de ikke måtte skade gresset på jorden eller noe annet grønt og ikke noe tre, men bare de menneskene som ikke hadde Guds segl på pannen. De fikk ikke lov til å drepe dem, men skulle pine dem i fem måneder. Og den pinen var som pinen når et menneske blir stukket av en skorpion. I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem.

Gresshoppene så ut som hester rustet til krig. På hodet hadde de noe som lignet kranser av gull, og ansiktene var som menneskeansikter. Håret deres var som kvinnehår, tennene deres var som løvetenner, og brystet deres var som brystpanser av jern. Larmen av vingene deres var som larmen av mange hester og vogner som stormer fram til kamp. De hadde haler med brodd som skorpioner, og i halene deres lå makten til å plage menneskene i fem måneder. Til konge over seg hadde de avgrunnens engel, han som på hebraisk heter Abaddon og på gresk Apollyon.

Det første ve-ropet er nå over. Men se, det kommer enda to etter dette.

 

5

Den sjette engelen blåste i basunen. Da hørte jeg en røst fra de fire hornene på gullalteret foran Guds ansikt. Røsten sa til den sjette engelen, som hadde basunen: «Løs de fire englene som står bundet ved Eufrat, den store elven.» Og de fire englene ble løst, de som sto klar og ventet på denne timen, denne dagen, denne måneden, dette året, for å drepe tredjedelen av menneskene. Tallet på ryttere i hæren deres var tjue tusen ganger ti tusen – jeg hørte tallet på dem. Og i mitt syn så hestene og rytterne deres slik ut: Mennene hadde brystpanser, farget som ild, hyasint og svovel. Hestene hadde hoder som løver, og ut av munnen på hestene sto ild, røyk og svovel. En tredjedel av menneskene ble drept av disse tre plagene, av ilden, røyken og svovelen som kom ut av munnen på hestene. For makten deres ligger i munnen, men også i halene. For halene deres ligner ormer med hoder, og med dem gjør de skade.

Men resten av menneskene, de som slapp fra disse plagene og ikke ble drept, de vendte ikke om fra det de hadde laget med sine egne hender, så de sluttet å tilbe det. De tilba de onde åndene og gudebilder av gull, sølv og bronse, stein og tre, de som verken kan se eller høre eller gå. De vendte ikke om fra sine mord og sin trolldom, sitt horeri og sine tyverier.

 

6

Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var svøpt i en sky og hadde regnbuen om hodet. Ansiktet var som solen og føttene som ildsøyler. I hånden holdt han en liten bokrull som var åpnet. Engelen satte sin høyre fot på havet og den venstre på jorden og ropte med kraftig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt, lød røstene av de sju tordener. Etter at de sju tordener hadde talt, ville jeg til å skrive. Men da hørte jeg en røst fra himmelen som sa: «Sett segl for det som ble sagt av de sju tordener, skriv det ikke ned!»

Og engelen som jeg hadde sett stå på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og alt som finnes der, og jorden og alt som finnes der, og havet og alt som finnes der: «Tiden er ute. Men når den sjuende engelen lar sin basun lyde, i de dager skal Guds mysterium være fullført, slik han kunngjorde for sine tjenere profetene.»

Røsten jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg: «Gå bort og ta den åpne boken fra hånden til engelen som står på havet og på jorden.» Da gikk jeg bort til engelen og ba ham gi meg den lille bokrullen. Engelen sa til meg: «Ta bokrullen og spis den! Den vil svi i magen din, men i munnen din skal den være søt som honning.»

Så tok jeg den lille bokrullen av engelens hånd og spiste den, og i munnen var den søt som honning. Men da jeg hadde svelget den, sved det i magen. Da ble det sagt til meg: «Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger.»

 

7

Jeg fikk nå en målestang som lignet en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der! Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen. Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil.

Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. Likene deres skal bli liggende på gaten i den store byen som åndelig talt kalles Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble korsfestet. Mennesker av mange folk og stammer, tungemål og nasjoner skal se dem ligge der i tre og en halv dag, og de skal ikke tillate noen å begrave dem. Og de som bor på jorden, skal glede og fryde seg over deres skjebne og sende hverandre gaver. For disse to profetene hadde vært en plage for dem som bor på jorden.

Men etter tre og en halv dag kom det livsånde fra Gud i dem. De reiste seg opp og sto på føttene, og alle som så dem, ble grepet av stor frykt. Da hørte de en høy røst fra himmelen som sa til dem: «Stig opp hit!» Og de steg opp til himmelen i en sky, midt foran øynene på sine fiender. I samme stund kom det et stort jordskjelv. En tiendedel av byen raste sammen, og sju tusen mennesker ble drept i jordskjelvet. De som var igjen, ble slått av redsel og ga himmelens Gud ære.

Det andre ve-ropet er nå over. Men se, det tredje ve-ropet kommer snart.

 

8

Den sjuende engelen blåste i basunen. Da hørtes det i himmelen røster som ropte høyt:

 

«Herredømmet i verden tilhører nå

vår Herre og hans Salvede,

og han skal være konge i all evighet.»

 

9

De tjuefire eldste som sitter på sine troner for Guds øyne, kastet seg ned med ansiktet mot jorden, tilba Gud og sa:

 

«Vi takker deg, Herre Gud, du Allmektige,

du som er og som var,

fordi du har grepet makten, din store makt,

og er blitt konge.

Hedningfolkene ble harme,

men nå er din vredesdag kommet.

Nå er tiden da de døde skal dømmes,

nå skal du lønne dine tjenere profetene,

de hellige og dem som frykter ditt navn,

små og store,

og ødelegge dem som ødelegger jorden.»

 

10

Da ble Guds tempel i himmelen åpnet, og hans paktkiste kom til syne inne i tempelet. Og det kom lyn og drønn, tordenbrak og jordskjelv og store hagl.

 

12

Etter dette så jeg at tempelet i himmelen, vitnesbyrdets telt, ble åpnet. Ut av tempelet kom de sju englene, de som hadde med seg de sju plagene. De var kledd i rent og skinnende lin og hadde belter av gull spent om brystet. En av de fire skapningene ga de sju englene sju gullskåler fylt av den levende Guds vrede, han som lever i all evighet. Og tempelet ble fylt med røyk fra Guds herlighet og makt, og ingen kunne gå inn i tempelet før de sju plagene fra de sju englene var fullført.

Og jeg hørte fra tempelet en høy røst som sa til de sju englene: «Gå av sted og tøm de sju skålene med Guds vrede ut over jorden!»

 

13

Da gikk den første engelen bort og tømte sin skål ut over jorden. Og vonde og forferdelige byller brøt ut på de menneskene som bar dyrets merke og tilba bildet av det.

 

14

Den andre engelen tømte sin skål i havet, og det ble til blod som fra en død kropp, og alle levende skapninger i havet døde.

 

15

Den tredje engelen tømte sin skål i elvene og kildene, og de ble til blod. Og jeg hørte engelen over vannene si:

«Rettferdig er du som dømmer slik,

du som er og som var, du hellige.

For de har utøst de helliges og profetenes blod,

og blod har du gitt dem å drikke.

Det er som fortjent!»

Og jeg hørte alteret si:

«Ja, Herre Gud, du Allmektige,

sanne og rettferdige er dine dommer.»

 

16

Den fjerde engelen tømte sin skål ut over solen. Da fikk den makt til å svi menneskene med ild, og menneskene ble svidd i voldsom hete. Likevel spottet de Guds navn, han som hadde disse plagene i sin makt, og de vendte ikke om så de ga ham ære.

 

17

Den femte engelen tømte sin skål ut over dyrets trone. Da ble dyrets rike lagt i mørke, og folk bet seg i tungen av smerte. Men de spottet himmelens Gud for smertene og byllene sine, og de vendte ikke om fra sine gjerninger.

 

18

Den sjette engelen tømte sin skål i den store elven Eufrat. Vannet i den tørket bort, så det kunne ryddes vei for kongene fra Østen. Og jeg så at det ut fra dragens og dyrets og den falske profetens munn kom tre urene ånder som lignet frosker. Dette er demoniske ånder som gjør underfulle tegn, og de drar ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den allmektiges store dag.

– «Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke må gå naken og vise sin skam.» –

Og åndene samlet kongene på stedet som på hebraisk heter Harmageddon.

 

19

Den sjuende engelen tømte sin skål ut i luften. Da lød det fra tronen i tempelet en høy røst som sa: «Det er skjedd!» Og det kom lyn og drønn og tordenbrak, og et kraftig jordskjelv som det ikke har vært maken til så lenge det har levd mennesker på jorden – så kraftig var det. Den store byen ble kløvd i tre deler, og folkeslagenes byer ble lagt i grus. Gud glemte ikke det store Babylon og lot det få begeret med hans harmes og vredes vin. Hver øy ble borte, og fjellene forsvant. Fra himmelen falt store hagl så tunge som en talent ned over menneskene. Men de spottet Gud for plagen med haglet, for plagen var stor og forferdelig.

 

21

Etter alt dette så jeg en annen engel stige ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst i glansen fra ham. Med mektig røst ropte han:

 

22

«Falt, falt er Babylon den store!

Hun er blitt et tilholdssted for onde ånder,

et skjulested for alle urene ånder,

et skjulested for alle urene fugler,

et skjulested for alle urene og avskyelige dyr.

For alle folkeslag har drukket

vredens vin fra hennes horeri,

jordens konger har drevet hor med henne,

og kjøpmennene på jorden er blitt rike

av hennes overdådige luksus.»

 

23

Fra himmelen hørte jeg en annen røst:

 

«Dra bort fra henne, mitt folk,

så dere ikke tar del i hennes synder

og ikke rammes av hennes plager.

For syndene hennes har tårnet seg opp helt til himmelen,

og Gud er blitt minnet om all den uretten hun har gjort.

Gi henne igjen like for like,

ja, gi henne dobbelt tilbake for alt hun har gjort,

og skjenk dobbelt opp til henne

i begeret hun selv har skjenket opp.

Gi henne like mye pine og sorg

som hun selv har unt seg av prakt og luksus.

For hun sier i sitt hjerte:

‘Jeg sitter som dronning,

jeg er ikke enke,

og sorg skal jeg aldri vite av.’

Derfor skal plagene hennes komme

på én og samme dag:

død og sorg og hungersnød,

og hun skal brennes opp med ild.

For mektig er Herren Gud som dømmer henne.»

 

24

Jordens konger, de som har levd med henne i hor og luksus, de skal gråte og bryte ut i klagerop over henne når de ser røyken stige opp der hun brenner. Skremt av lidelsene hennes skal de stå langt borte og rope:

 

«Ve, ve du store by,

Babylon, du mektige by!

På en eneste time kom dommen over deg.»

 

25

Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over henne fordi ingen kjøper skipslastene deres lenger: skipslaster av gull og sølv og edelstener og perler, lin og purpur og silke og skarlagen, all slags velluktende tre, alle slags gjenstander av elfenben og kostbart tre, av kobber og jern og marmor, kanel og krydderier, røkelse og salveolje og virak, vin og olje, fint mel og hvete, storfe og småfe, hester og vogner og slaver, levende mennesker.

 

26

«Frukten som var ditt livs begjær,

er blitt borte for deg.

All din pynt og prakt er gått tapt

og skal aldri finnes mer.»

 

27

Kjøpmennene som handler med slike varer, og som har tjent seg rike på henne, skal stå langt borte, skremt av lidelsene hennes. De skal gråte og sørge og si:

 

«Ve, ve over den store by,

som var kledd i lin og purpur og skarlagen,

og som glitret av gull og edelstener og perler!

På en eneste time er all denne rikdommen lagt øde.»

 

28

Alle skippere og alle som seiler langs kystene, sjømenn og alle som lever av sjøfart, de sto langt borte. De så røyken stige opp der hun brant, og ropte: «Hvor finnes maken til denne store byen?» Og de strødde støv på hodet og ropte i gråt og sorg:

 

29

«Ve, ve over den store by,

hvor alle som har skip på havet,

er blitt rike av hennes overflod!

På en eneste time ble hun lagt øde.»

– Fryd deg over henne, du himmel

og dere hellige, apostler og profeter!

For Gud har dømt henne og gitt dere oppreisning.

 

30

Da tok en mektig engel opp en stein, svær som en kvernstein, kastet den i havet og sa:

 

31

«Slik skal Babylon, den store by,

bli styrtet ned med veldig kraft

og aldri finnes mer.

I deg skal det aldri mer høres

lyd av harpespillere og sangere,

fløytespillere og basunblåsere.

I deg skal det aldri mer finnes

håndverkere av noe slag.

I deg skal det aldri mer høres

lyd av kvernstein som durer.

I deg skal det aldri mer skinne

lys fra noen lampe.

I deg skal det aldri mer høres

stemmer av brudgom og brud.

For alle dine kjøpmenn var fyrstene på jorden,

og med din trolldomskunst ble folkene bedratt.

I denne byen ble det funnet blod fra profeter og hellige,

fra alle dem på jorden som er blitt slaktet ned.»