Bibelsitater om Antikrist

Johannes’ første brev 4:1-21 Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden. Men dere, mine barn, er av Gud og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden. De er av verden, derfor taler de som verden, og verden lytter til dem. Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud, hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd. Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd. Og vi har sett og vi vitner om at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham og han i Gud. Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.  I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror. 

Johannes’ andre brev 1:1-13 Den eldste hilser den utvalgte frue og hennes barn, som jeg i sannhet elsker, ja, ikke bare jeg, men alle som har lært sannheten å kjenne. Henne elsker vi fordi sannheten bor i oss og vil være med oss til evig tid. Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud, vår Far, og fra Jesus Kristus, hans Sønn, være med oss – i sannhet og kjærlighet. Jeg ble svært glad over å møte noen av dine barn og se at de lever i sannheten, slik som Far har befalt oss. Og det jeg skriver og ber deg om nå, frue, er ikke et nytt bud, men det vi har hatt fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten: at vi lever etter hans bud. Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge. For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Dette er forføreren, Antikrist! Vær på vakt så dere ikke mister det dere har arbeidet for, men får full lønn. Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. Om noen kommer til dere og ikke har denne læren,  så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør. Jeg har ennå mye å si dere, men vil ikke gjøre det med papir og blekk. Jeg håper i stedet å komme og snakke med dere ansikt til ansikt. Da vil vår glede bli fullkommen. Din utvalgte søsters barn hilser deg.

Paulus’ brev til efeserne 2:1-10 Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre. Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. 

Paulus’ brev til efeserne 6:10-20  Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent, det som jeg er sendebud for også mens jeg er i lenker. Be om at jeg ved evangeliet får frimodighet til å tale slik jeg skal. 

Paulus’ andre brev til tessalonikerne 2:1-17 Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og det at vi skal samles hos ham, ber vi dere, søsken: La dere ikke så lett bringe ut av fatning, og bli ikke skremt, verken av åndsbudskap, av påstander eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet. La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn. Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud. Husker dere ikke at jeg sa dette da jeg var hos dere? Dere vet hva som nå holder igjen, slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. Lovløsheten virker allerede med sin kraft, men i hemmelighet. For han som ennå holder igjen, må først bli ryddet av veien. Da skal den lovløse åpenbare seg, han som Herren Jesus skal utrydde med pusten fra sin munn og tilintetgjøre den dagen han kommer i herlighet. Når den lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan og virker med stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører han dem som går fortapt, fordi de ikke ville elske sannheten så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten. Hold fast på det dere har lært Men vi må alltid takke Gud for dere, søsken, dere som Herren elsker. For Gud utvalgte dere til å bli frelst, som sin førstegrøde, og dere ble helliget ved Ånden og trodde sannheten. Dette kalte han dere til gjennom det evangeliet vi forkynner, slik at dere skal få del i vår Herre Jesu Kristi herlighet. Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev. Vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og i sin nåde gitt oss en evig trøst og et rikt håp, må han gi deres hjerte mot og styrke til alt godt, i ord og gjerning! 

Matteus 24:1-51 Jesus forlot nå tempelet. Da han var på vei ut, kom disiplene til ham og pekte på tempelbygningene. Men han sa: «Ja, ser dere alt dette? Sannelig, jeg sier dere: Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.» Da han satt på Oljeberget og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Jeg er Messias!’ Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene. Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli. Om disse dagene ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal disse dagene forkortes. Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. Nå har jeg sagt dere det på forhånd! Om de altså sier til dere: ‘Se, han er ute i ødemarken’, så gå ikke dit ut, eller: ‘Se, han er i et rom der inne’, så tro det ikke. For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Hvor åtselet er, vil gribbene samles. Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre. Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen. Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!  Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at dette er en dårlig tjener som sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’, og så gir seg til å slå de andre tjenerne og spise og drikke sammen med drukkenbolter. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med hyklerne, der de gråter og skjærer tenner. 

Markus 13:1-37 Da Jesus var på vei ut fra tempelet, sa en av disiplene til ham: «Se, Mester! For noen steiner og for noen byggverk!» Han svarte: «Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.» Da han satt på Oljeberget rett overfor tempelet og Peter, Jakob, Johannes og Andreas var alene med ham, spurte de ham: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på at alt dette skal fullbyrdes?» Jesus begynte da med å si: «Pass på at ikke noen fører dere vill! Mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg!’ Og de skal villede mange. Når dere hører om kriger og det går rykter om krig, så la dere ikke skremme! Dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal være jordskjelv mange steder, og det skal være hungersnød. Dette er begynnelsen på fødselsriene. Vær på vakt! De skal utlevere dere til domstolene, de skal piske dere i synagogene, og for min skyld skal dere stilles fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem. Og evangeliet må først forkynnes for alle folkeslag. Men når de arresterer dere og fører dere for retten, så vær ikke på forhånd bekymret for hva dere skal si, men si det som blir gitt dere i samme stund! For det er ikke dere som taler, men Den hellige ånd. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Når dere ser det motbydelige som ødelegger, stå der det ikke skulle stå – forstå det, den som leser! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. Den som er på taket, må ikke gå ned og inn i huset for å ta med seg noe, og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! Og be om at det ikke må skje om vinteren! For i de dager skal det komme en trengselstid som det aldri før har vært, fra Gud i begynnelsen skapte verden og til nå, og som det aldri mer skal bli. Om ikke Herren forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dagene. Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at han er nær og står for døren. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne. Det er som med en mann som skulle utenlands: Da han forlot huset, overlot han ansvaret til tjenerne og ga oppgaver til hver og en, og til dørvokteren ga han påbud om å våke. Så våk da! For dere vet ikke når husherren kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen. Når han plutselig er der, må han ikke finne dere sovende. Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» 

Daniel 7:1-28 I det første året Belsasar var konge i Babel, hadde Daniel en drøm, og syner gikk gjennom hodet hans mens han lå i sengen. Etterpå skrev han ned drømmen. Her begynner fortellingen. Daniel fortalte: Jeg så i et syn om natten, og se! – himmelens fire vinder satte det store havet i opprør. Fire store dyr steg opp av havet, det ene forskjellig fra det andre. Det første dyret var lik en løve og hadde ørnevinger. Mens jeg så på, ble vingene revet av, det ble løftet opp fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte. Og se! – et dyr til, det andre. Det lignet en bjørn og ble løftet opp på den ene siden. Det hadde tre ribbein i gapet, mellom tennene, og det ble sagt til det: «Reis deg og ét mye kjøtt!» Deretter så jeg, og se! – ett til. Det var som en leopard. Dyret hadde fire fuglevinger på ryggen, og det hadde fire hoder. Det fikk herskermakt. Deretter så jeg i nattsynene, og se! – et fjerde dyr, fryktelig og skremmende og veldig sterkt. Det hadde store jerntenner og åt og knuste; og det som var igjen, tråkket det ned med føttene. Det var forskjellig fra alle de andre dyrene og hadde ti horn. Jeg betraktet hornene, og se! – enda et horn. Et lite horn skjøt opp mellom dem. Tre av de første hornene ble rykket opp så det kunne få plass. Dette hornet hadde øyne som et menneske og en munn som talte store ord. Videre så jeg: Tronstoler ble satt fram, og en som var gammel av dager, tok sete. Klærne hans var hvite som snø og håret på hodet som ren ull. Tronen var flammende luer, og hjulene under den var luende ild. En elv av ild fløt fram og strømmet ut foran ham. Tusen på tusen tjente ham, titusener på titusener sto foran ham. Retten ble satt og bøker åpnet. Jeg fortsatte å se fordi jeg hørte de store ordene som hornet talte. Og mens jeg så, ble dyret drept, og kroppen ble knust og kastet på ilden for å brennes. Også de andre dyrenes herskermakt ble tatt fra dem, og livslengden deres ble fastsatt med dag og time. Jeg så i mine nattsyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herskermakt, ære og rike så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham. Hans herskermakt er en evig makt som ikke skal forgå. Hans rike går aldri til grunne. Jeg, Daniel, ble urolig i kropp og sjel. Synene som gikk gjennom hodet mitt, skremte meg. Jeg gikk bort til en av dem som sto der, og ba ham om en pålitelig forklaring på alt dette. Han svarte meg og fortalte meg hva synene betydde: «Disse store dyrene, fire i tallet, betegner fire konger som skal stå fram på jorden. Men Den høyestes hellige skal motta kongeriket og beholde det til evig tid, i evigheters evighet.»  Da ønsket jeg å få en pålitelig forklaring på det fjerde dyret. Det var forskjellig fra alle de andre, et fryktelig dyr med tenner av jern og klør av bronse. Det åt og knuste, og det som var igjen, tråkket det ned med føttene. Jeg ønsket også en forklaring på de ti hornene det hadde på hodet, det nye hornet som skjøt opp, og de tre andre hornene som falt av så det kunne få plass. Dette hornet hadde øyne og en munn som talte store ord, og det så større ut enn de andre. Jeg så på mens dette hornet førte krig mot de hellige og vant over dem, inntil den gamle av dager kom. Da fikk Den høyestes hellige sin rett, og tiden kom da de hellige tok over riket. Dette sa han: «Det fjerde dyret betyr at det skal komme et fjerde rike på jorden, et som er forskjellig fra alle de andre rikene. Det skal sluke hele jorden, tråkke den ned og knuse den. De ti hornene betyr at det skal stå fram ti konger fra dette riket. Og etter dem skal det stå fram enda en konge, som er forskjellig fra de andre. Han skal tvinge under seg tre konger. Han skal tale mot Den høyeste og fare hardt fram mot Den høyestes hellige. Han skal bestemme seg for å forandre tider og lover, og de hellige skal overgis i hans hånd én tid, tider og en halv tid. Da skal retten bli satt. Herskermakten skal tas fra ham, bli ødelagt og gå under for alltid. Riket, herredømmet og makten over rikene under himmelen skal bli gitt til folket av Den høyestes hellige. Riket deres skal være et evig rike, og alle herskermakter skal tjene og lyde dem.» Her slutter fortellingen. Jeg, Daniel, ble skrekkslagen av tankene mine, og ansiktet mitt bleknet. Men jeg gjemte alt dette i mitt hjerte. 

Daniel 8:1-27  I det tredje året Belsasar var konge, fikk jeg, Daniel, enda et syn, etter det jeg tidligere hadde hatt. I dette synet så jeg at jeg var i borgen Susa, som ligger i provinsen Elam, og jeg så at jeg var ved Ulai-elven. Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! – en vær sto ved elven. Den hadde to horn. Begge hornene var lange, men det ene var lengre enn det andre, og det lengste vokste fram sist. Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot sør. Ingen dyr kunne stå opp mot den, og ingen kunne berge noen fra den. Den gjorde som den ville, og fikk stor makt. Mens jeg tenkte på dette, kom det en geitebukk fra vest, og den fór over hele jorden uten å komme nær marken. Bukken hadde et veldig horn i pannen. Bukken kom bort til væren med de to hornene, den jeg så stå foran elven. Og den løp mot den med voldsom kraft. Jeg så hvordan den kom helt bort til væren, stanget til den i sinne og brakk begge hornene på den. Væren hadde ikke styrke til å stå opp mot den. Bukken kastet den til jorden og tråkket den ned. Ingen kunne berge væren fra bukken. Bukken fikk svært stor makt. Men da den var på sitt mektigste, ble det store hornet brukket av, og det vokste opp fire veldige horn i stedet for det, mot de fire himmelretningene. Fra ett av hornene gikk det ut et mindre horn. Det vokste seg stadig større mot sør og mot øst og mot det herlige landet. Det vokste helt opp til himmelens hær og kastet noen av hæren og noen av stjernene til jorden og tråkket dem ned. Ja, det vokste helt opp til fyrsten for hæren. Det daglige offeret ble tatt fra ham, og plassen der hans helligdom står, ble vanæret. Hornet fikk makt til å gjøre opprør mot det daglige offeret. Det kastet sannheten til jorden og lyktes i alt det gjorde. Så hørte jeg en av de hellige snakke, og en annen av de hellige spurte ham som snakket: «Hvor lenge gjelder synet om det daglige offeret, om den ødeleggende synden og om at både helligdommen og hæren skal overgis til å tråkkes ned?» Han svarte meg: «I 2300 kvelder og morgener. Så skal helligdommen få sin rett tilbake.» Mens jeg, Daniel, så synet og prøvde å forstå det, sto det en foran meg som så ut som en mann. Og jeg hørte en menneskestemme rope over Ulai: «Gabriel, forklar synet for ham!» Så kom han bort til der jeg sto, og da han kom, ble jeg skremt og kastet meg ned med ansiktet mot jorden. Han sa til meg: «Forstå, menneske, at synet handler om endetiden.» Mens han snakket med meg, lå jeg bevisstløs med ansiktet mot jorden. Men han rørte ved meg, reiste meg opp så jeg sto, og sa: «Nå lar jeg deg få vite hva som skal skje når vredestiden er i ferd med å ta slutt, for det handler om tiden for enden. Væren som du så, den med de to hornene, er kongene av Media og Persia, og geitebukken er kongen av Javan. Det store hornet i pannen er den første kongen. Det ene hornet som ble brukket av, og de fire som vokste opp i stedet, betyr at fire kongeriker skal stå fram fra folket hans, men uten hans styrke. Når riket deres går mot sin slutt og syndene har nådd sin fylde, skal det stå fram en konge med hardt ansikt og forstand på å føre folk bak lyset. Hans styrke blir stor, men ikke som den første styrke. Han skal gjøre uhyggelig skade og lykkes i alt han gjør. Han skal utslette de mektige og folket av de hellige. Fordi han er kløktig, skal han lykkes med sitt svik. Han skal være stor i egne tanker, og med lett hjerte skal han utslette mange. Han skal reise seg mot fyrstenes fyrste og bli knust, men ikke av menneskehånd. Synet om kvelder og morgener, det som ble fortalt, er sant. Men du skal holde synet skjult, for det handler om en fjern fremtid.» Og jeg, Daniel, lå syk i flere dager, men sto så opp og gjorde igjen min tjeneste for kongen. Jeg var full av undring over synet og forsto det ikke. 

Daniel 9:1-27 I det første året Dareios, sønn av Ahasveros, var konge – han var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket – i det første regjeringsåret hans la jeg, Daniel, merke til i bøkene hvor mange år Jerusalem skulle ligge i ruiner ifølge Herrens ord til profeten Jeremia. Det var sytti år. Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham med bønn og rop om nåde, for å faste i sekk og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente: «Å, Herre, du store og skremmende Gud, som holder pakten og er trofast mot alle som elsker deg og holder dine bud! Vi har syndet, handlet ille, gjort urett, vært trassige og veket bort fra dine bud og dommer. Vi har ikke hørt på dine tjenere profetene som talte i ditt navn til kongene våre, stormennene og fedrene og til alt folket i landet. Din er rettferdigheten, Herre, og vår er skammen. Slik er det i dag med mennene i Juda og dem som bor i Jerusalem og i hele Israel, fjern og nær, i alle land du drev dem bort til, fordi de hadde vært troløse mot deg. Ja, Herre, oss tilhører skammen, oss og kongene våre, stormennene og fedrene, for vi har syndet mot deg. Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse; vi har gjort opprør mot ham. Vi hørte ikke på Herren vår Gud og fulgte ikke hans lover, som han ga oss ved sine tjenere profetene. Hele Israel brøt din lov, vendte seg bort og hørte ikke på deg. Derfor har den forbannelseseden som er beskrevet i loven til Guds tjener Moses, kommet over oss. For vi har syndet mot ham. Han har satt i verk det ordet han talte mot oss og mot styrerne som styrte over oss. Han har ført over oss en ulykke så stor at det ikke finnes et sted under himmelen der det har hendt noe slikt som i Jerusalem. Etter det som er skrevet i Moseloven, kom all denne ulykken over oss. Men vi prøvde ikke å vinne velvilje for Herren vår Guds ansikt, vi vendte ikke om fra vår synd og prøvde ikke å forstå din sannhet. Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt han gjør, men vi hørte ikke på ham. Og nå, Herre vår Gud, du som førte folket ditt ut av Egypt med sterk hånd og vant deg et navn som består selv i dag, vi har syndet og gjort urett. Herre, du som alltid er rettferdig, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell! Fordi vi har syndet og fedrene våre har handlet galt, er Jerusalem og folket ditt blitt til spott for alle omkring oss. Hør nå, vår Gud! Din tjener ber og roper om nåde. La ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, Herre, for din egen skyld. Min Gud, vend øret hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt.» Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min egen synd og synden til Israel, mitt folk, mens jeg bar fram for Herren min Gud en bønn for min Guds hellige fjell, ja, mens jeg ennå ba min bønn, fløy Gabriel, den mannen jeg tidligere hadde sett i et syn, helt fram til meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. Han ville lære meg og sa: «Daniel, nå er jeg kommet for å gi deg innsikt. Da du begynte å be, gikk det ut et ord, og jeg er kommet for å fortelle det til deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet, så du forstår synet! Sytti uker er bestemt for ditt folk og din hellige by, til å bringe ondskapen til ende, til å gjøre slutt på synden, til å sone skylden og føre fram en evig rettferd, til å stadfeste det profetene så og salve det aller helligste. Du skal vite og forstå: Fra ordet gikk ut om at Jerusalem skal gjenreises og bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker, og i sekstito uker skal byen stå gjenreist og gjenoppbygd, med gater og vollgraver. Men det skal være en tid full av trengsler. Etter de sekstito ukene skal den salvede ryddes av veien og bli borte. Byen og helligdommen skal legges øde av hæren til en fyrste som kommer. Han skal ende sine dager i en flom. Ødeleggelsen som er fastsatt, skal vare til krigen er slutt. I én uke skal han stadfeste en pakt med de mange, etter en halv uke gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer. På motbydelighetens vinger kommer han som ødelegger, helt til utslettelsen som er fastsatt, strømmer ned over ødeleggeren selv.» 

Daniel 10:1-20 I perserkongen Kyros' tredje regjeringsår ble et ord åpenbart for Daniel, som ble kalt Beltsasar. Ordet var sant og handlet om en hard strid. Han merket seg ordet så han forsto synet. På den tiden hadde jeg, Daniel, vært i sorg i tre uker. Lekker mat spiste jeg ikke, kjøtt og vin kom ikke over leppene mine, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var til ende. Den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av Storelven, det vil si Tigris. Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! – en mann kledd i lin, med et belte av Ufas-gull om livet. Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som glimtet av et lyn, øynene som luer av ild, og armene og føttene var som skinnende bronse. Når han talte, lød stemmen som bruset av en folkemengde. Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var sammen med meg, så ikke synet. Likevel ble de så forskrekket at de flyktet og gjemte seg. Så ble jeg alene tilbake. Da jeg så dette store synet, svant kreftene, jeg skiftet farge og ble likblek. Til slutt var all min kraft borte. Jeg hørte lyden av ordene hans, og da jeg hørte lyden, lå jeg bevisstløs med ansiktet mot jorden. Da rørte en hånd ved meg, ristet i meg og fikk meg opp på hender og knær. Han sa til meg: «Daniel, du høyt elskede, forstå ordene som jeg vil tale til deg. Reis deg opp, for nå er jeg sendt til deg.» Da han talte disse ordene til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. Så sa han til meg: «Vær ikke redd, Daniel! For fra den første dagen du viet ditt hjerte til å vinne innsikt og til å ydmyke deg for din Gud, er ordene dine blitt hørt, og på grunn av ordene dine har jeg kommet. Fyrsten over Perserriket gjorde motstand mot meg i tjueen dager. Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg der jeg var holdt tilbake hos perserkongene. Nå har jeg kommet for å få deg til å forstå hva som skal hende folket ditt i de siste dager. For dette er enda et syn som handler om de dagene.» Mens han talte slik til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden i taushet. En som lignet et menneske, rørte da ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte, jeg sa til ham som sto foran meg: «Herre, synet ga meg slike kramper at all min kraft er borte. Hvordan skulle min herres tjener kunne tale med en herre som deg? Kreftene har tatt slutt, og det er ikke livspust igjen i meg.» Han som så ut som et menneske, rørte enda en gang ved meg og ga meg styrke. Han sa: «Vær ikke redd, du høyt elskede. Fred være med deg! Vær sterk, vær sterk!» Og mens han talte til meg, ble jeg styrket og sa: «Tal, herre, for du har gitt meg styrke.» Da spurte han meg: Vet du hvorfor jeg har kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å føre strid mot fyrsten over Persia. Når jeg drar ut, kommer fyrsten over Javan. Men jeg skal fortelle deg det som er skrevet i Sannhetens bok. Det er ikke en eneste som støtter meg mot dem, unntatt Mikael, som er fyrsten over dere. 

Daniel 11:1-45 Og jeg, det første året mederen Dareios regjerte, sto jeg hos ham som støtte og vern. Nå vil jeg kunngjøre sannheten for deg. Enda tre konger skal stå fram i Persia, og den fjerde skal skaffe seg større rikdom enn de andre. Og når rikdommen har gjort ham mektig, skal han hisse opp alle mot Javan. Så skal en krigerkonge stå fram. Han skal herske med stor makt og gjøre som han vil. Men så snart han har stått fram, skal kongeriket hans bli knust og delt etter de fire himmelretningene. Det skal ikke gå over til etterkommerne hans og ikke være så mektig som det var da han regjerte. For kongeriket hans skal bli rykket opp og gå over til andre. Kongen i sør skal bli mektig, men en av høvdingene hans skal bli enda mektigere. Han skal herske med stor makt. Noen år senere skal de inngå en allianse, og datteren til kongen i sør kommer til kongen i nord for å bekrefte forliket. Men hennes kraft blir borte, og han kan heller ikke holde stand. På den tiden skal både hun og følget hennes, faren og mannen, overgis til døden. Da skal et skudd fra røttene hennes komme i hans sted. Han går mot hæren til kongen i nord, trenger inn i festningen hans og seirer over dem. Også gudene deres fører han som fanger til Egypt, sammen med de støpte bildene og det kostbare utstyret av sølv og gull. I noen år holder han seg borte fra kongen i nord. Han skal dra mot riket til kongen i sør, men må vende tilbake til landet sitt. Sønnene hans ruster seg til kamp og samler en veldig hær. Den skal bølge fram som en stormflod og igjen føre kampen helt fram mot fiendens festning. Kongen i sør blir rasende og drar ut og kjemper mot ham, mot kongen i nord, som stiller opp en stor hær. Men hæren faller i fiendens hender. Når hæren er feid bort, blir han hovmodig. Han feller titusener, men kan likevel ikke holde på makten. Så skal kongen i nord igjen stille opp en hær, større enn den første. Og etter noen år rykker han fram med en stor hær og en veldig utrustning. På den tiden skal mange stå opp mot kongen i sør, og voldsmennene i folket ditt skal reise seg så synet blir stadfestet. Men de skal falle. Kongen i nord skal komme, kaste opp en voll og innta en befestet by. Hærstyrkene fra sør holder ikke stand, og selv ikke de beste av mennene hans har kraft til å holde stand. Angriperen gjør som han vil, og ingen kan stå opp mot ham. Han får fotfeste i det herlige landet og har ødeleggelse i sin hånd. Han har til hensikt å få makt over hele riket til kongen i sør. Derfor inngår han forlik med ham og gir ham en ung kvinne for å ødelegge riket. Men det skal ikke skje, det lykkes ikke for ham. Så skal han vende seg mot kystlandene og innta mange av dem. Men en hærfører gjør ende på spotten hans og vender spotten mot ham selv. Så vender han seg mot festningene i sitt eget land. Men han vakler, faller og blir borte. I hans sted skal det stå fram en som sender en skatteinnkrever gjennom det landet som er kongerikets pryd. Kort tid etter blir han knust, men ikke ved vrede og ikke i krig. I hans sted skal det stå fram en som blir foraktet. Han har ikke fått kongelig makt, men kommer uventet og river kongsmakten til seg med list. Hærstyrkene som flommer fram, blir skylt bort foran ham og knuses, paktfyrsten også. Først inngår han en allianse, så farer han med svik. Han rykker fram, og selv med få folk tar han makten. Med letthet trenger han inn i de mest fruktbare traktene i landet og gjør slikt som verken fedrene hans eller fedrene deres gjorde. Han sprer plyndret gods, rov og utrustning ut blant mennene sine. Han planlegger angrep på festninger, men bare for en tid. Så samler han alt sitt mot og all sin kraft mot kongen i sør og kommer med en stor hær. Kongen i sør ruster seg til krig med en stor og slagkraftig hær. Men han kan ikke holde stand, for det legges onde planer mot ham. De som spiser ved hans bord, knuser ham, hæren hans blir skylt bort, og mange blir drept og faller. Begge kongene har onde hensikter. De sitter ved samme bord og lyver. Men det skal ikke lykkes, for enden kommer først til fastsatt tid. Han vender tilbake til landet sitt med stort bytte, men i hjertet er han motstander av den hellige pakten. Han gjør det han vil, og vender tilbake til landet sitt. Til fastsatt tid skal han igjen dra mot sør, men denne gangen går det ikke som forrige gang. Kitteiske skip kommer mot ham, og han mister motet. Han snur om og lar harmen gå ut over den hellige pakten. Så vender han tilbake og lytter til dem som har sviktet den hellige pakten. Noen av hans hærstyrker kommer og vanhelliger tempelborgen, avskaffer det daglige offeret og stiller opp det motbydelige som ødelegger. Dem som synder mot pakten, lokker han til frafall med glatte ord. Men det folket som kjenner sin Gud, skal stå fast, også i handling. De kloke i folket hjelper de mange til innsikt. Men en kort tid faller de som offer for sverd og ild, fangenskap og plyndring. Når de faller, får de bare litt hjelp. Mange slutter seg til dem, men med baktanker. Noen av de kloke faller som offer, så de blir lutret og renset og vasket rene inntil endetiden. For den fastsatte tid er ennå ikke kommet. Kongen skal gjøre som han vil, opphøye seg og gjøre seg større enn alle guder. Mot Gud over gudene taler han uhørte ord. Han har lykken med seg inntil vreden tar slutt. For det som er fastsatt, må skje. Sine fedres guder bryr han seg ikke om, heller ikke guden som kvinnene elsker, eller noen annen gud. For han gjør seg selv større enn dem alle. I stedet ærer han borgenes gud. En gud som fedrene hans ikke kjente, ærer han med gull og sølv, edelstener og andre kostbarheter. Han går mot de sterke festningene med hjelp fra en fremmed gud. Dem som dyrker denne guden, viser han stor ære. Han setter dem til å herske over mange og deler ut jord som belønning. I endetiden skal kongen i sør støte sammen med ham, og kongen i nord skal storme mot ham med vogner og ryttere og mange skip. Han trenger inn i landene og farer fram som en stormflod. Så drar han inn i det herlige landet, og titusener skal falle. Men disse skal unnslippe hans hånd: Edom, Moab og de fremste av ammonittene. Han rekker hånden ut mot land etter land, heller ikke Egypt slipper unna. Han skal råde over skatter av gull og sølv og over alle kostbarheter i Egypt. Selv libyere og kusjitter må følge ham. Da skal rykter fra øst og fra nord skremme ham, og han drar ut med stor vrede for å slå mange med bann og utrydde dem. Han slår opp sitt kongelige telt mellom havet og det herlige, hellige fjellet. Men han går mot sin undergang, og ingen hjelper ham. 

Daniel 12:1-13 På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står ved dine landsmenns side. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken. Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky. De kloke skal skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid. Men du, Daniel, skal holde ordene skjult og forsegle boken inntil endetiden. Mange skal streife omkring, og kunnskapen skal øke. Jeg, Daniel, så, og se! – to andre sto der, en på den ene siden av elven og en på den andre siden av elven. En av dem spurte mannen som var kledd i lin, og som var over vannet i elven: «Hvor lenge skal det vare før alt dette underfulle får sin ende?» Mannen som var kledd i lin, og som var over vannet i elven, løftet høyre og venstre hånd mot himmelen, og jeg hørte ham sverge ved Han som lever evig: «Én tid og tider og en halv tid. Når det hellige folkets makt er helt knust, skal alt dette ta slutt.» Jeg hørte det, men forsto det ikke og spurte: «Herre, hva er slutten på dette?» Han svarte: «Gå bort, Daniel, for ordene skal holdes skjult og være forseglet inntil endetiden. Mange skal bli renset, lutret og vasket rene. Men de urettferdige skal gjøre urett, og ingen av dem skal forstå. Men de kloke skal forstå. Fra den tid da det daglige offeret blir avskaffet og det motbydelige som ødelegger, blir stilt opp, skal det gå 1290 dager. Salig er den som venter og når fram til 1335 dager. Og du, gå endetiden i møte! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende.» 

Johannes’ åpenbaring 13:1-18 Og jeg så et dyr stige opp av havet. Det hadde ti horn og sju hoder og ti kroner på hornene, og på hodene sto det navn som var en spott mot Gud. Dyret jeg så, lignet en leopard, men hadde føtter som en bjørn og gap som en løve. Dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt. Ett av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret var blitt leget. All verden undret seg over dyret og fulgte det. De tilba dragen fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret og sa: «Hvem er som dyret, og hvem kan kjempe mot det?» Dyret fikk en munn som talte store og spottende ord, og det fikk makt til å holde på i 42 måneder. Det åpnet munnen for å spotte Gud og begynte å håne hans navn og hans bolig og dem som bor i himmelen. Det fikk også lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem, og det fikk makt over alle stammer og folk, tungemål og nasjoner. Og alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet. Den som har ører, hør! Den som skal i fangenskap, må gå i fangenskap. Den som skal drepes med sverd, må dø for sverd. Her gjelder det at de hellige har utholdenhet og tro. Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drage. All den makt det første dyret har, bruker det andre dyret i tjeneste for det første. Det får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret – det som hadde fått banesåret sitt leget. Det gjør store tegn, det lar til og med ild fra himmelen fare ned på jorden, midt for øynene på folk. Det forfører dem som bor på jorden, med tegnene det får gjøre i dyrets tjeneste. Og det sier til jordens folk at de skal lage et bilde til ære for dyret – det som var såret med sverd, men livnet til igjen. Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde. Det tvinger alle – små og store, rike og fattige, frie og slaver – til å ha et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge noe uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet. Her gjelder det å ha visdom. La den som har forstand, regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet er 666. 

Johannes’ åpenbaring 14:1-20 Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen. Fra himmelen hørte jeg en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden. Lyden jeg hørte, var som når harpespillere spiller på harpene sine. Foran tronen, de fire skapningene og de eldste sang de en ny sang, en sang som ingen kunne lære unntatt de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden. Det er de som ikke har gjort seg urene med kvinner, for de er som jomfruer. Det er de som følger Lammet hvor han så går. Det er de blant menneskene som er frikjøpt for å være en førstegrøde for Gud og Lammet. I deres munn ble det ikke funnet løgn, de er uten feil. Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» En annen engel fulgte etter og sa: «Falt, falt er Babylon den store, hun som har skjenket alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri.» En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.» Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus. Fra himmelen hørte jeg nå en røst som sa: «Skriv: Salige er de døde som fra nå av dør i Herren.» «Ja», svarer Ånden, «de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem.»Og jeg så, og se! – en hvit sky, og på skyen satt en som var lik en menneskesønn. Han hadde en krans av gull på hodet og en skarp sigd i hånden. Og en annen engel kom ut fra tempelet og ropte med høy røst til ham som satt på skyen: «Løft din sigd og høst inn! For tiden er kommet for å høste, og jordens grøde er fullmoden.» Han som satt på skyen, lot da sigden gå over jorden, og jorden ble høstet. Det kom nå enda en engel ut fra tempelet i himmelen, også han med en skarp sigd. Så kom det en annen engel fra alteret. Han hadde makt over ilden, og han ropte med høy røst til engelen med den skarpe sigden: «Send ut din skarpe sigd og høst inn drueklasene på jordens vinmark! For nå er druene modne.» Engelen lot sigden gå over jorden, høstet druene på jordens vinmark og kastet dem i Guds vredes store vinpresse. Utenfor byen ble vinpressen tråkket, og blodet fløt fra vinpressen så det sto opp til bisselet på hestene hele 1600 stadier borte. 

Johannes’ åpenbaring 19:1-21 Deretter hørte jeg noe som lignet et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud, for sanne og rettferdige er hans dommer. Han har dømt den store horen, hun som ødela jorden med sitt horeliv. Av hennes hånd har han krevd sine tjeneres blod. Igjen ropte de: Halleluja! Røyken fra henne stiger opp i all evighet. De tjuefire eldste og de fire skapningene kastet seg da ned, tilba Gud som sitter på tronen, og sa: «Amen. Halleluja!» Og fra tronen lød det en røst: «Pris vår Gud, alle hans tjenere, dere som frykter ham, både små og store!» Da var det som jeg hørte lyden av en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak. De ropte: «Halleluja! For Herren vår Gud, Den allmektige, er blitt konge! La oss glede oss og juble og gi ham æren! For tiden for Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.» Linet er de helliges rettferdige gjerninger. Og engelen sier til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.» Jeg kastet meg ned for engelens føtter og ville tilbe ham. Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!» Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet.Og jeg så himmelen åpen, og se! – en hvit hest. Han som satt på den, heter Trofast og Sannferdig, for han dømmer og kjemper rettferdig. Øynene hans er som flammende ild, på hodet har han mange kroner, og han bærer en innskrift med et navn som ingen kjenner, bare han selv. Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. Himmelens hærskarer, kledd i hvitt og rent lin, følger ham på hvite hester. Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme. Og han har et navn skrevet på kappen og ved hoften: Kongenes konge og herrenes herre. Og jeg så en engel som sto inne i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyr under himmelhvelvet: «Kom hit, kom sammen til Guds store festmåltid! Dere skal få ete kjøttet av konger, hærførere og mektige menn, kjøttet av hester og rytterne deres, kjøttet av alle mennesker, både frie og slaver, små og store.» Og jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot rytteren på hesten og hans hærskarer. Men dyret ble fanget, sammen med den falske profeten, han som i dyrets tjeneste gjorde underfulle tegn og med dem forførte alle som tok dyrets merke og tilba bildet av det. Begge ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. De andre ble drept med sverdet som går ut av rytterens munn. Og alle fuglene spiste seg mette av kjøttet deres. 

Johannes’ åpenbaring 20:1-15 Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid. Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelsen. Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år. Når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel. Han skal dra ut og forføre folkene i alle fire verdenshjørner, Gog og Magog, og samle dem til strid. Og de er tallrike som havets sand. De dro opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede by. Men ild fór ned fra himmelen og fortærte dem. Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet. Og jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel flyktet bort fra hans ansikt og var ikke lenger til. Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.